Larvik
Kambrosilur

Location: Styggås, Brunlaneskysten (mellom Stavern og Nevlunghavn)

Tilleggsinformasjon

Styggås naturreservat ble opprettet i 2006, og består av to lave åsrygger på Brunlaneskysten, midt mellom Hummerbakkfjorden og Havnebukta ved Nevlunghavn. Størstedelen av reservatet har få eller ingen spor etter menneskers aktivitet.

Den kalkholdige berggrunnen gir gode vekstvilkår. Her er kystnær kalkfuruskog med kalkkrevende arter. En av disse er den sjeldne planten hartmannstarr. Berggrunnen er rundt 500 millioner år gammel, fra den geologiske epoken kalt kambrosilur.

Verneformålet er spesielt naturområde med kalkrevende vegetasjon

Oslofjordregionen - ett av verdens berømte geologiske områder

Berggrunnsgeologien i Oslofjordregionen er variert. En rekke bergarter dannet i forskjellige tidsepoker finnes innen et relativt lite område. Mest kjent er Oslofeltet for sine vulkanske og sedimentære bergarter. Omkring dette ligger et mangfoldig grunnfjell. Innholdet av kalk- og næringsstoffer varierer mye i de forskjellige bergartene. Det har betydning for hvilke vegetasjonstyper som opptrer, botanisk artsmangfold og det biologiske mangfoldet generelt.

Områdene ved Oslofjorden har vært bebodd av mennesker i litt over 10.000 år. Men grunnlaget for at folk kunne bo her ble lagt lenge før dette. Jordsmonnet og landskapet er blitt til gjennom geologiske prosesser som foregikk for flere hundre millioner år siden.

Oslo-feltet regnes som ett av verdens mest berømte geologiske områder. Det oppsto gjennom vulkansk aktivitet som foregikk for mellom 200 og 300 millioner år siden i et område på vestsiden av Oslofjorden, fra Grenland i sør til Mjøsa i nord. I dette beltet finner vi mange av de mest fruktbare jordbruksområdene i Norge.

Grunnlaget for det jordsmonnet som ble dannet, ligger enda 2-300 millioner år lenger tilbake i tid, i de geologiske epokene som med et felles navn kalles kambro-silur. I denne perioden lå dagens Norge under havets overflate. i havet var det et rikt dyreliv, og restene av døde dyr ble presset sammen og dannet bergarter som skifer og kalk.

Riktignok tok det omtrent tusen år før slike dyre-og planterester hadde dannet et lag på 1 millimeter -men i løpet av en periode på 150 millioner år ble det mange meter ut av det!

Det var disse bergartene som gjennom den vulkanske aktiviteten i Permtida la grunnlaget for et jordsmonn som passet utmerket for jordbruk - både i steinalderen og i dag.

Formingen av landskapet rundt Oslofjorden skjedde imidlertid mye senere. Det er en prosess som har foregått i løpet av de siste 2 millioner år, den perioden som kalles kvartærtiden, eller istiden. Dette var en periode med flere istider, adskilt av perioder med varmere klima.

Den (foreløpig) siste av disse istidene startet for 70.000 år siden og tok slutt for 10-12.000 år siden. Det var ved slutten av denne istiden at den berggrunnen som oppsto i kambro-silur og perm ble malt opp til stein og jord, og løsmassene ble fordelt av is og vann, slik at enkelte områder fikk et rikere jordsmonn enn andre.

Isbreen gravde seg ned i de myke bergartene og skapte de mange dalførene rundt Oslofjorden som vi i dag kjenner som Drammensdalen, Lågendalen, Tistedalen, Hurdal, Lommedalen, Mærradalen, Grorudalen og Sørkedalen. I første omgang skapte det fjorder med rikt dyreliv som steinalderjegerne kunne livenære seg av. På lengre sikt skapte det et jordsmonn som jordbrukere har livnært seg av, fra yngre steinalder til vår egen tid.

Berggrunn

Grunnfjellsbergarter er nesten enerådende i Østfold og østre Akershus. Dette er regionens klart eldste fjellgrunn som domineres av harde, lyse og næringsfattige bergarter vesentlig gneiser, granitter, gneisgranitter og migmatitter. Grunnfjellet har òg en del mørke, ofte amfibolitt- eller glimmerholdige innslag, som forvitrer lettere og gir mer plantenæring. Grunnfjellsområdene karakteriseres mest av fattige til moderate vegetasjonstyper, men der hav- og strandsedimenter er avsatt i sprekkdaler og fordypninger finnes et rikere planteliv.
Kalkbergartene (kambrosilur) er yngre enn grunnfjellet og består av vekslende lag med kalkstein, leirskifer og sandstein. Kalkbergartene forvitrer lett og avgir næringsstoffer som gir grunnlag for artsrik flora og høgt biologisk mangfold. Der jorddekket er tykt med gunstig vanntilgang er det stor biologisk produksjon. Et unntak fra dette er ringerikssandsteinen, hvor det lågere næringsinnholdet klart gjenspeiles i vegetasjonen. Kalkbergarter dekker lite areal, størst areal forekommer innerst i Oslofjorden.
Permbergarter setter sterkt preg vest for Oslofjorden og i vestre Akershus. De har vulkansk opprinnelse og er atskillig yngre enn regionens øvrige fjellgrunn. Av dagbergarter gir basalt grunnlag for artsrik og næringskrevende eng- og edellauvskoger. I Kolsås og Skaugumsåsen ligger basalt som lag i åssidene. Den er òg til stede bl.a. ved Holmestrand og Jeløya. Lavaen rombeporfyr er middels næringsrik. Typisk plassering er på platåer med bratte sider, slik den karakteristisk finnes på toppen av Kolsås og Skaugumsåsen. Større areal finnes i midtre og nordre Vestfold. Vegetasjonen på rombeporfyr har oftest en blanding av urterike engskoger og moderate, lyngprega barskoger, avhengig av jordråme, jordtykkelse og hellingsretning.
For øvrig består permområdet av dypbergarter. Monzonitter er en relativt næringsrik gruppe med stor utbredelse syd i Vestfold og langs kysten nord til Tønsberg. Monzonitter kan også finnes lenger nord, bl.a. i Nordmarka. Forvitringsjord av monzonitter har ofte artsrik vegetasjon, spesielt ved god vanntilgang og gunstig hellingsretning. Syenitter har mindre baseinnhold og plantenæring enn monzonitter, og finnes mest i indre Vestfold og nord og øst for Oslo. Moderate til fattige barskoger er her vanligst, men tykkere jorddekker med god råme kan gi rikere innslag. Granitter er den sureste av de permiske bergartene og finnes nord i Vestfold, men er òg spredt i Nordmarka og nordover mot Minnesund. Vegetasjonen er jamt over fattigere på granitt enn på syenitt.

Løsmasser

Regionen omkring Oslofjorden har et mangfold av løsmasser med interessant dannelseshistorie. Alt land som tidligere var dekket av hav ligger under det som kalles marin grense som ligger fra 150 m o.h. sør i regionen, stigende til 220 m omkring Oslo. Østfold har 75% av arealet under MG, Vestfold 64% og Akershus 46%.

Randmorenene ligger ytterst i regionen og er avsatt under havnivå. Disse innholder ofte en broket sammensetning av morene, ishavsleire og breelvmateriale. Randmorenene ligger som langstrakte, ofte oppstykka ”pølser” i landskapet. De har stedvis en tynn ”hud” av hav- og strandsedimenter og danner grunnlag for mange av regionens verdifulle jordbruksarealer, samt skoger med god bonitet med rik til moderat undervegetasjon.
Isranddeltaene finnes grovt sett nord for randmorenene. De har grovere, mer sorterte og tørkesvake masser, og er ofte flate på toppen fordi de ble bygd opp til havets nivå. De har store grusressurser, og har ofte tørketålende og fattig vegetasjon med dominans eller større innslag av furu.
Hav- og strandavsetninger er dannet av de fineste fraksjoner som smeltevannselvene førte med seg. Dette er leir, silt og finsand, som ble bunnfelt i hav. Havsedimenter og strandavsetninger utgjør det meste av løsmassene i de vidstrakte leirjordsbygdene som preger mye av regionen. De danner der grunnlag for store jordbruksarealer og høgtproduserende skogsmark med rik til moderat skogvegetasjon. Hav- og strandsedimenter finnes også langt inn i sprekkdalslandskapenes trange daler og renner i Østfold og Akershus, og i indre deler av Østfold og Vestfold.
Forvitringsjord utgjør lite areal, men spiller en viktig rolle der den finnes. Mest grunn, men òg dypere forvitringsjord finnes over kalkbergartene, og er spesielt synlig i skråninger. På kalkrik forvitringsjord finner en artsrik og næringskrevende flora med engskoger, edellauvskog, kalkfuruskog, kantsamfunn og tørrenger.
Flomsilt (mjele) er deponert over større områder på Romerike og er opptil 1,5 meter tykk. På flomsilten finnes store arealer med dyrka mark. Skogsmark på flomsilt har vesentlig blåbærgranskog.
Elveavsetninger utgjør en liten del av regionens løsmasser, men lokalt har de store arealer som i ytre del av Lågendalen i Vestfold. Elveavsetningene har mye dyrka mark. På skogdekte arealer finnes mest blåbærtyper, men engskoger og oreskoger er vanlig ved god vanntilgang.
Organisk jord (myr) er det lite av i regionen, særlig i de lågereliggende strøk langs fjorden i Vestfold og Østfold, samt flatbygdene på Romerike. Myrfrekvensen øker i indre Østfold og østre del av Akershus. I Nordmarka, Hurdal og på Romeriksåsene finnes også mange slike arealer, men færre enn øst i regionen.

Kambrosilur

Kambrosilur

Berggrunn

Grunnfjellsbergarter....

Kalkbergartene

Permbergarter

Løsmasser

Randmorenene

Isranddeltaene

Hav- og strandavsetninger

Forvitringsjord

Flomsilt (mjele)

Elveavsetninger

Organisk jord (myr)

Powered by Oslo Fjord Pictures